Hvorfor skal fotgjengerne ta ansvaret?

Photo 17.04.13 12 46 37 AM (1)Teksten under er en kronikk på NRK.no/ytring – les og kommenter gjerne der!

Og liker du det du leser er du velkommen til å støtte bokprosjektet mitt!

Trygg trafikk har foreslått at politiet skal kunne gi folk som spaserer over veien bøter om de ikke ser seg godt nok for. På Aftenposten.no jubler og freser lesere som hevder at nybakte foreldre har for vane å slenge barnevogna ut i trafikken for å spare noen sekunder.

De fleste norske gater og veier er breie nok til å romme både gående og kjørende uten at vi trenger å gjøre det mindre attraktivt å gå. Hvorfor ikke heller følge trenden om å gi fotgjengere mer plass?

Nytt trafikkbilde

Det er ikke mer enn 50 år siden mødre uten særlig bekymring kunne sende ungene ut i gatene for å leke. Det var fritt fram – nærmest full bevegelsesfrihet. Men det tok kun ti år fra bilrasjoneringa i Norge ble opphevet i 1960 til antallet biler på veiene var tidoblet. Da skjedde det noe i Norge som USA hadde opplevd noen tiår før og som mange fattige land er i ferd med å oppleve nå. Bilene kom inn i gatene i forholdsvis moderat fart, og barn og voksne ble drept. New York Times skrev: «The automobile looms up as a far more destructive piece of mechanism than the machine gun».

Det måtte selvsagt mange regler og kampanjer til for å få kustus på alle som ikke hadde hjul og motor. Begrepet «jaywalking» ble brukt for å si at det kun var bondeknøler som krysset veien der det passet dem. Tross sterke protester fra deler av befolkingen kom det trafikkregler som sa at bilen var den nye kongen i gata.

Farlige forandringer

Ideen om at bilen har førsterett på byrommet eller landeveien er med andre ord ganske ny. Og den strider mot både voksne og barns behov for å bevege seg. Noen generasjoner og millioner av biler seinere sitter vi i vestlige land oss syke. Foreldre tør ikke la barna gå til skolen og kjører i stedet, fordi det er så mye trafikk på skoleveien.

Selv om antallet biler vokste dramatisk på 80-tallet kunne vi som var barn da bevege oss noenlunde fritt omkring. Vi lekte med Matchboxbiler, spilte bilkort, kikket på speedometere på parkerte biler og hadde alle våre favorittbiler. Samtidig fikk vi, akkurat som barn i dag, beskjed om å passe oss for trafikken, for de samme bilene vi beundret. Eller som de sier i England: «One false move and you are dead». For det er slik at vi opplever biler som trygge når vi sitter inne i dem, men farlige når vi er utenfor deres robuste skall.

Rett til å kjøre?

Å kjøre bil har blitt en så sentral del av livene og samfunnet at vi ikke lenger ser på det som et ansvar, men som en rettighet. Så kan man spørre seg hvilken rettighet som skal henge høyest: Retten til å bevege seg forholdsvis fritt på sine egen bein i sitt eget nabolag eller retten til å kjøre ett tonn stål og plast i høy hastighet?

I New York fortviler nå folk over lastebiler som kjører på barn på vei til skolen og meier syklister over ende. Inntil i vinter kalte politiet slike hendelser for uhell (accidents), men bestemte seg nylig for å slutte med det. Begrepet har gitt inntrykk av at ingen er skyld at mennesker blir hardt skadd eller drept. Fra nå av skal de etterforske slike hendelser grundigere. Kan vi kalle dem ulykker når det er en del forutsigbar del av trafikksystemet? Er det uhell når vi på forhånd vet hvor mange gående som kommer til å bli drept av biler i år?

Halvparten av dødsfallene med fotgjengere skjer i fotgjengerfelt, skriver Aftenposten. Her er det bilisten som har vikeplikt, ifølge loven. Hva vil en ny regel som også gir fotgjengeren ansvar føre til? Hvem får rett om det blir ord mot ord? Så han seg godt nok for eller ikke? Slang hun barnevogna ut foran den bilen med vilje eller ikke?

Tungt ansvar

Som bilist irriterer jeg meg over syklister, som syklist opplever jeg fotgjengere som irriterende og som gående er bilister i veien. Og – uansett hvilken rolle vi har, vet vi at alle er for dårlige til å signalisere med blinklys, bremser og armer hvor de er på vei.

Men vi er alle fotgjengere innimellom. Vi vet at det kan være vanskelig å få blikkontakt med den som sitter bak glass, stål og ratt. Ansvaret som bilist ofte kan være tungt å bære. Men skal vi la irritasjonen overta? Skal vi skyve ansvaret over til de som tilfeldigvis er ute og går når vi kjører bil?

Alle bør fra tid til annen lese Stig Dagerman sin novelle «Att döda ett barn» fra 1948. Den ubehagelige og viktige lille teksten forteller om en mor som sender sitt barn over veien for å låne en neve sukkerbiter hos naboen … Er det fordi mora glemte å kjøpe sukker at hun nå er barnløs?

Forhåndskjøp boka om hvordan bilismen har forandret samfunnet og hvor veien går videre! Bli med på å folkefinansiere bokprosjektet på fønd.no!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s